Kåre Steinar Salvesen

EG SER DEG Eg ser deg i kvart ett spark Eg hørre din lune kommentar Eg føle ditt engasjement når latteren komme som svar Eg ser deg i mine valg Eg hørre eg bruke dine ord Eg kjenne ditt blikk når eg går i dine spor Eg ser deg når eg lese aviså Eg merke armar i full sving Eg plukke lappar du har klippa ut når du fant interessante ting Eg ser deg i mine valg Eg hørre eg bruke dine ord Eg kjenne ditt blikk når eg går i dine spor Eg ser deg i di jakka Eg tar deg i å dukka opp Eg tenke du e’ jo her så lenge eg ser din kopp Eg ser deg i mine valg Eg hørre eg bruke dine ord Eg kjenne ditt blikk når eg går i dine spor Eg ser deg synga sangar Eg blir flau for dei du skoia med Men eg e’ visst ikkje bedre Me e’ nå bare sånn me e’ Eg ser deg og vil alltid gjør det Eg vil kjenna deg i meg Eg e’ kry for det du ga Nå må du kvila deg…. Takk, pappa!

Hello Odd Erik, I am really sorry to hear about your Dad. Please extend my condolences to you all. I am also sorry that I cannot be with you at the funeral next week. Your Dad and Mother were great friends to myself and Jean when we went to Haugesund in 1978. We remember with happy memories the nights we spent drinking,eating and talking football long into the night. Steinar was a great help to me and together we made a good team. I will miss him and his stupid jokes. Best Regards .Dennis

Minnetale før A-kamp mellom Åkra - Kopervik 22. juni: Før kampen her i idrettsparken i dag, vil vi i respekt og ærbødighet hedre minnet etter en sann venn med et stort hjerte for Åkra Idrettslag som har gått bort. ------------------ Det var med stor sorg vi mandag mottok beskjeden om at Steinar Salvesen hadde sovnet inn etter en lengre sykdomsperiode – 73 år gammel. Steinar utmerket seg tidlig med uvanlig gode fotballferdigheter og debuterte for vårt A-lag allerede som 16-åring i 1961, og var deretter fast innslag på et godt Åkra-lag de to neste sesongene. Steinar fortalte mange ganger, og med et smil, at han var den første Karmøy-eksporten til Haugesunds-fotballen - der det var Haugar som skulle bli hans klubb fra 1964 sesongen og ut resten av hans aktive karriere. Steinar kom tilbake til Åkra som trener da han i 1982 overtok A-laget og ledet en ny generasjon unggutter til gode resultater. De siste årene var Steinar ofte til stede når Åkra-lag spilte kamper Haugesund. Han la aldri skjul på at han var Åkra-bu selv om han bodde i Haugesund. Savnet av en varmhjertet hedersmann vil også merkes i vårt oldermannslaug der han var fast gjest og gjerne bidrog med ulike innslag. Vi vil gjerne kopiere SK Haugar sine ord om en mann med verdier som enhver klubb ønsker å identifisere seg med – ÆRLIG – SYMPATISK – HARDT ARBEIDENDE OG FLINK. Vi sender våre varmeste taker til Steinars nærmeste etterlatte, barna Anita, Odd Erik og Morten med deres familier. ………….. (kort pause) Vi ber om at alle reiser seg og hedrer minnet etter Steinar Salvesen med ett minutts applaus!

Først vil jeg kondolere. Det var trist å høre at det gikk slik. Da har Haugar igjen mistet en av sine beste medlemmer. Jeg ringte Dennis i går og informerte han, og i dag sendte jeg mail til Steve Hobson. Her er hva jeg fikk tilbake som du må overbringe til resten av familien. Her er et godt eksempel på hva Steinar betydde for så mange. Hi Thomas, So good to hear from you but sadly not the circumstances. Please pass on my condolences to Steinar’s family and friends. He was such a nice person and made me so welcome during my time in Haugesund, a real character around the dressing room, the essential ingredient in any successful team. Kind regards Steve

Reisen vår er over pappa, Da var reisen vår slutt pappa. Både du og jeg var/er glad i å reise, om enn på ulik måte. Men det var ikke denne reisen vi hadde sett for oss at vi skulle ta sammen. Da du ble operert for tarmkreft 2.juni 2016 var du full av optimisme. Denne kampen skulle du vinne! Du hadde masse innsatsvilje, pågangsmot og skrev i takknemlighet et avisinnlegg i Haugesunds Avis om englene på sykehuset, og levde mer eller mindre som vanlig samme høst mens du fikk cellegift som støttebehandling. Jeg er snart frisk! Skal bare bli ferdig med denne kuren! Sjokket var derfor stort for deg og oss i januar 2017 da de nye bildene, tatt på ditt yngste barnebarn André sin 9ende bursdag 30.desember, viste spredning til lever og lunger. Da begynte den virkelige kampen. Som du stod i med ukuelig mot og optimisme, og litt fortrengning. Lite klaging. Men du taklet alt. Bivirkninger av cellegift, vonde bein, søvnløse netter, sprøyter som du måtte sette på deg selv hver dag i månedsvis osv. Det kunne vært kjekt å si at det var både oppturer og nedturer det påfølgende halvannet året, men dessverre så var det mest av det siste. Du holdt optimismen lenge, og var villig til å prøve alt av cellegift som de tre ulike onkologene vi var innom hadde å tilby. Du tålte tilsynelatende behandlingene bra, og klagde lite på bivirkningene. Det ble en opptur i april/mai 2017 når bildene viste godt effekt av cellegiften du hadde fått, og samme sommer ble uten cellegift og du fikk dratt til Spania med venner, og på dansegalla på Seljord som du pleide. Ikke helt med samme ”sosiale program” som tidligere, måtte ta det litt roligere, men veldig flott at du bestemte deg for å gjøre det du klarte For da høsten kom igjen, og det var ny runde med samme type cellegift så virket den ikke lenger. Da var det å prøve en ny type som etter noen måneder viste seg heller ikke å virke. Onkologen begynte å bli tom for medisiner å gi, men du ville så gjerne at de skulle ”riste noe ut av ermet”. Du sa ja til å prøve en ny, nokså uprøvd type i Norge, i tablettform som du skulle ta hjemme. Det ble bare en halv kur av den, for da påsken kom hadde sykdommen tatt større plass i kroppen din, og kreftene begynte å ebbe ut. Etter påske fikk jeg deg innlagt på sykehus med veldig veldig lavt immunforsvar og høy CRP. Der ble du liggende i tre uker mens de fikk opp immunforsvaret, men de fikk ikke has på den høye CRPen som ble konkludert med å være en konsekvens av kreften og ikke en infeksjon etter mange, og høye doser antibiotika og annet. Etter tre uker på sykehus kom du endelig hjem igjen, og du ville så gjerne klare deg selv. Vi prøvde å hjelpe til så godt vi kunne med mat og stell. Men det ble, ettersom dagene gikk, vanskeligere og vanskeligere etter hvert som kreftene og energien din minket. Du var en veldig selvstendig, sta og stridig person (lure på hvem jeg har det etter….) og du ble ikke annerledes da du var syk. Du ville ikke ha hjelp av hjemmetjeneste, du ville ikke ha hjelpemiddel i huset og du ville ikke ha besøk av venner. Kun av oss barna, og din søster. ”Eg vil de skal huska meg sånn som eg var, og ikkje sånn som eg e nå”. Gradvis og med litt lirking måtte du si ja til litt mer hjelp. Og da var det fantastisk for meg som pårørende å ha noen å kontakte. Så tusen takk til kreftkoordinator Eva B. Johansen for alle gode samtaler, og alt du bidro med! Du strekte deg lenger enn hva som kan forventes av en ”jobb”. Jeg er veldig takknemlig, og det er en knallviktig jobb du gjør! I midten av mai klarte vi to å komme oss på sykehuset for møte med Palliativt Team den ene dagen, og et siste møte med Christine, onkologen den andre dagen. Jeg haltende med overtråkk, og du i rullestol. Din første tur ut siden før påske. Alt går når man må! Tusen takk til Julia og Anne Lise på Palliativt Team for den måten dere ”traff” pappa på, og for å snu hans skepsis til et flott møte hvor han leste dikt, og sang sangen sin ”Nokre dagar tè” for dere. Og for å gi han noen nye medisiner som gjorde at han og vi fikk et par fine uker sammen etterpå. Det siste møtet med onkologen Christine ble også fint til tross for alvoret i situasjonen. Hun fikk også dikt og sang. Men da hun igjen ville si noe om hva som kom til å skje ift sykdommen fremover, og hvor lang tid du antatt hadde igjen, ville du ikke vite. Men du tillot heldigvis at jeg fikk en samtale på tomannshånd med henne, og fikk vite, så vi barna kunne være litt mer forberedt. Lørdag 26.mai innså du det som vi hadde sett en stund. Du kunne ikke være hjemme lengre. Så den lørdagskvelden ble det innleggelse igjen, og heldigvis fikk du allerede mandag ettermiddag overføring til lindrende avdeling ved hjelp av søknad via Eva som leverte den på døren til oss fredag ettermiddag. Igjen tusen takk! Den første uken på lindrende prøvde du å trimme litt som du sa. Gikk inn på kjøkkenet til måltidene ved hjelp av ”prekestolen”. Men du ble veldig sliten og andpusten av de få meterne. Du prøvde å spise det du ble tilbud, kanskje ikke helt fordi du var sulten og hadde lyst på, men fordi du skulle samle krefter til noen flere dager. Vi hadde et lite håp om at du skulle få komme deg litt, hente inn litt krefter så du kunne få sett ditt siste VM. For fotball var jo hele ditt liv. Du hadde ”fotball på skjevå”, og spesielt var Haugar og Åkra i ditt hjerte. Men på de tre ukene du var på lindrende avdeling gikk det bratt nedover. Og på dagen tre uker etter at du kom inn orket du ikke mer, du hadde ikke mer å kjempe med eller for. De siste dagene ble særdeles tøffe for deg, og for oss som hjelpeløse tilskuere til smerte, fortvilelse, sinne, angst og redsel. Men tusen hjertelig takk til alle de flotte menneskene som jobber på lindrende avdeling. Dere var fantastiske oppi dette, og gjorde ting litt lettere for pappa og oss, helt til siste slutt. Nå skal du endelig få komme ”him”. Hjem til ditt kjære Åkrehamn som du forlot i 1964 da du ble hentet som spiller til Haugar, og jeg kom til i Haugesund året etter. Du ønsket å ligge i graven sammen med din far Erik og din mor Anna. Min farmor som døde av kreft da du var 9,5 år kun 39 år gammel, og som vi dessverre aldri fikk møte. Å miste din mor i så ung alder, og i den tiden det skjedde, preget nok mye av hvordan du og ditt liv ble. Nå skal du hvile pappa – på kjent grunn – sammen med de to som du kom fra. I ditt kjære Åkrehamn. Det har vært flott å lese de fine ordene om deg i Haugesunds Avis og på Haugar sine nettsider. Du betydde mye for mange, og det er godt å vite, og du ville ha likt det som ble skrevet om deg. Igjen tusen tusen takk til alle ”englene” som jobber på 4 Vest, Onkologisk, Palliativt Team, Lindrende avdeling, og ikke minst til kreftkoordinator Eva B. Johansen. Dere gjør en fantastisk jobb! Hvil i fred pappa

Du var en kjernekar som lyste opp der du gikk -en velsignelse for slekta vår -jeg glemmer deg aldri ❤️